En annerledes uke

Den første uken i mai 2012 var jeg på studietur på vestbredden i Palestina. Jeg har alltid vært passiv til Israel-Palestina konflikten, men studieturen forandret alt. Jeg reiste sammen med rundt 30 medstudenter og læreren vår via studiet menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering, et helgestudie på høyskolen i  Drammen. På flyplassen i Tel Aviv ble jeg stoppet og avhørt i nærmere fire timer på bakgrunn av min irakiske opprinnelse. I fire timer satt jeg og min lærer og ventet på at sikkerhetskontrollørene gjorde en såkalt “background check.” Det hjalp lite å fortelle dem at jeg var norsk og hadde bodd i Norge i 26 år, men for dem var jeg en araber fra Irak. Bloggen min ble blant annet dratt fram og oversatt. Avhørene opplevde jeg som en ekkel følelse. Omsider ble passet mitt stemplet og jeg fikk tillatelse i å reise inn i landet. For å komme inn til vestbredden og andre palestinske områder må du gjennom israelske grensekontoller og check pionts. Vel framme i Betlehem var vi på dagsturer til blant annet Hebron, Ramallah, Jerusalem og Jerico.

Det er mye jeg kan si om om å være i de israelske områdene, man føler seg blant annet mistenkeliggjort og mange av dem har en agressiv holdning overfor turister og ikke-israelsere. Men den gjestfriheten og varmen jeg følte og møtte fra palestinere, både kristene og muslimer gjorde at jeg følte meg hjemme med en gang. Den vanskeligste dagen vår var når vi dro  på dagstur til Hebron eller Al-Khalil som det heter på arabisk. I følge Wikipedia bor det rundt 1500 palestinere der og rundt 500 jødiske illegale bosettere. Byen er hellig både for jøder, muslimer og er nevnt i biblen ettersom Abrahams gravplass ligger i byen. Hebron er også en viktig palestinsk industri by, men mye av virksomheten er redusert som følge av den israelske okkupasjonen.                                                                                                                       I strid med Hebron protokollen har israelske myndigheter grepet inn ved å blandt annet rive palestinske hus, beslaglagt land, og avstengt deler av byen for palestinere. Sivile (under okkupasjon) skal behandles som beskyttende personer. De skal behandles humant og ikke utsettes for diskriminering, voldsbruk eller trusler som sådan.  (Genevkonvensjonen art: 4, 27 og 47).                                                                                                                                   Sivile i Hebron blir trakassert , diskriminert og utsatt for voldsbruk av de jødiske bosetterne. Det som er spesielt med Hebron er at leilighetene langs den gamle delen av byen er bosatt av palestinere i første etasje og okkupert jødiske bosettere i 2 etasje. Det er blitt satt opp netting mellom 1 og 2 etasje for å forhindre at jødene kaster søppel, urinerer og heller brennbar væske ned på palestinere i 1 etasje. Å være i Hebron var en sterk opplevelse.

Å besøke de historiske byene Betlehem og Jerusalem der blandt annet church of naitivity, klagemuren i Jerusalem og klippemoskeen var en fantastisk opplevelse. Vi var også i Ramallah der det oste av shopping og livlige restauranter. I tillegg fikk vi slappet av med en dagstur til verdens eldste by Jericho, som ligger nær den jordanske grensen og dødehavet og som ble okkupert av Israel under den andre intifadaen i 2001. Det beste med turen var at jeg fikk sjansen til å bli kjent med studieklassen min som forøvrig er en super gjeng,og  som tok godt vare på meg under hele turen og jeg sitter bare igjen med gode minner. Takk til våre utrolige flinke guider, som ga oss både historiske og politiske innblikk under turen:)

Vi møtte også forskjellige representanter fra ulike israelske og palestinske organisasjoner under turen vår. Det møte som gjorde mest inntrykk på meg var møte en representant fra parents peace circle, som er en organisasjon for  palestinske og israelske familier som har mistet nære familiemedlemmer på grunn av konflikten. Han hadde mistet en datter til en selvmordsbomber, og etter tapet av hans datter begynte han å se på “den andre siden,” og resultatet ble til at han håndhilste på en palestiner for første gang i en alder av 47 år. Han argumenterte det med at mange israelere lever i en boble uten noe innsikt i en palestiners hverdag. Et av hans viktigste budskap var at det er viktig å ikke bli farget av denne konflikten.. Ikke vær pro palestinsk, eller pro israelsk, men pro fred. Ellers møtte vi Norsk folkehjelp, og ICHAD (For riving av muren).

Å se “Apartheid”muren som strekker seg 8 meter opp og ca 670 km langt  gjorde et sterkt inntrykk på meg og alle oss andre. Muren er i følge den internasjonale domstolen i Haag i strid med folkeretten, og den har avsteng og hindret mange palestinere i å blandt annet besøke familie medlemmer, sykebil ankomster og andre daglige gjøremål.

Hva er løsningen på denne konflikten? Det har blitt forsøk på å megle frem en to-statsløsning med egen palestinsk styre sidestilt med israelsk på Vestbredden og Gaza. De siste årene har Palestinere blitt splittet i to fraksjoner, Fatah og Hamaz som har delt Palestinerne i to. Norge via Arbeiderpartiet forhandlet fram en såkalt Oslo-avtale i begynnelsen av 1990-tallet der det ble satt i gang en prosess om en varig fredshandling. Men flere tiltak har desverre blitt utsatt eller lagt på is- FN la fram en resolusjon om en tostatsløsning i 2002. Majoriteteten av den palestinske og israelske befolkningen er positive til en tostatsløsning. Smertene og tårene er de samme enten du er israeler eller palestiner, og veien til forsoning vil jeg si går gjennom forståelse.

Midtøsten tur

Hei

Jeg og andre klassevenner skal på studietur til Israel/Palestina i april. Så nå driver jeg å forbereder meg til denne turen ved å blant annet starte en liten innsamlingsaksjon til palestinske barn. Vi skal blant annet innom en flyktningsleir og et barnehjem. Det blir både spennende å se de historiske områder som Al-Quds (Jerusalem), og Betlehem, og så tenker jeg det blir trist å se mennesker i krig, håpløshet og væpnet konflikter, da særlig barn. Jeg ser fram til å lære veldig mye av en meget omtalt konflikt. Så jeg skal prøve å forberede meg mest mulig ved å lese bøker som tar for seg Israel-Palestina konflikten, sett fra både israelsk og palestinsk side. Det synes jeg er viktig. Kommer med flere detaljerte innlegg om noen dager.. Følg med:)

LANGT IFRA UTILSLØRTE NIQAB DEBATTER, OG SKJEGGETE EKSTREMISTER I NORGE

I  de siste ukene har debatten rundt blant annet bruken av niqab, skjegget til Bhatti og Mohyelldins syn på de “vantro” herjet dabattforumer, sosiale medier og spalteplasser i avisene. Midt oppi alt dette føler jeg at et land og en sak har fått lite spalteplass i norske medier. Dette landet heter Syria. Det har det i snart 1 år pågått demostrasjoner. FN og menneskerettighetsgrupper anslår at mellom 5-6000 sivile er blitt drept de siste 11 måndene og 400 av dem er barn. Det er også rapportert om vold, tortur og seksuell misbruk av barn og voksene i de overfylte og dårlige fengslene.
De siste dagene har det kommet fram til at både Russland og Kina ikke støtter fn resolusjonen om Syria i sikkerhetsrådet. I mens den politiske kranglen pågår i FN blir hundrevis av sivile i Syria slaktet ned og torturert av syrias brutale regime. Dette minner meg om opprøret som herjet i Libya under den arabiske våren i fjor, men da kom NATO på banen og var med å fjerne Khadafis og hans regime. Selv om jeg er enig med utenriksministeren vår Støre om at det beste er å finne en politisk løsning på konflikten, må det skje fort. Jeg skjønner at FN og verdenssamfunnet må trå varsomt med tanke på en invasjon kanskje kan være i strid med folkeretten, ettersom Syria ikke har gått  til angrep mot noen land, men bare mot sin egen befolkning. Folkeretten er navnet på en løs definert samling juridiske traktater, overenskomster og sedvaner. Men er ikke statssuveriniteten viktig? Det er statens hovedansvar å påse at menneskerettighetene ikke brytes innenfor sine landegrenser. Hvis og når det skjer kan det internasjonale samfunnet gripe inn i form av en humanitær intervensjon. Men dette er et veldig omstridt virkemiddel, og ingen enkel oppgave. Når en stat underskriver internasjonale avtaler eller blir med i et regionalt samarbeid, fraskriver den noe av sin suverenitet. FN ble bygd rundt suverenitetsprinsippet, tiltak mot trusler mot freden, fredsbrudd, angrepshandlinger og ikke minst prinsippet om å opprettholde internasjonal orden. I tilfelle der en vesentlig del av sivilbefolkningen er utsatt for grove systematiske overgrep, er det i følge internasjonal rett (FNs resolusjon 794) lov til å sette statens folkerettsslige autonomi til side. En såkalt humanitær intervensjon er da en mulighet. Men det må være flere kriterier tilstede for at en humanitær intervensjon er legitimt, blant annet at FNs sikkerhetsråd er den enste myndighet som kan godkjenne den militære intervensjonen. (kilde: fn.no).
Hvis det da skulle bli en invasjon av Syria der regime fjernes er spørsmålet da om det blir noe bedre? Vi har vel alle sett utfallet av den arabiske våren og den feilslåtte Irak invasjonen. Fjerning av despotiske presidenter i både Libya og Irak var på tide og meningen, men måten var ikke riktig. Resultatet har vært feilslåtte invasjoner med falske grunnlager til å gå inn i landene. Etter min mening er ovenfra og opp bistand i form av positiv utvikling av utdanning, freds og forsoningsprosesser og en regjering som bør jobbe med å oppnå politisk tillit av befolkningen som er en viktig grunnstein i å oppnå et demokrati.

Norsk?

Jeg er norsk statsborger, men født i Irak, hjemme hos min tante under Iran-Irak krigen en varm sommerdag i 1982. 30 dager gammel tok mamma meg med over grensen til Kuwait der pappa jobbet og vi bodde. Jeg så aldri Irak igjen før september 2009, jeg var 27 år gammel da. Det første møte med Irak var både tårevått, spennende og skuffende. Slekten min hadde jeg aldri sett heller, så det var rart å se igjen tanter, onkler, fettere og kusiner. De jeg hadde drømt om å møte gjennom hele barndommen min. Vi gråt alle sammen i flere dager. Siden pappas slekt var politisk aktive og motstandere av Saddam regime ble vi nødt til å flykte vekk fra Midtøsten, andre familiemedlemmer som ikke klarte å flykte ble torturert, fengslet eller drept. Vi kom til Norge en kald vinterdag for over 25 år siden. Jeg hadde i likhet som mine 4 søsken en fantastisk oppvekst på Bygdøy i Oslo fylt med mye latter og glede. Men foreldrene mine var flinke til å ta vare på den irakiske kulturen og historien for oss. De skjermet oss aldri fra krigen og folkemordet som pågikk i Irak, noe jeg er glad for den dag i dag. Jeg vokste som sagt opp på vestkanten og møte med østkanten i slutten av mine ungdomsår var hardt og interessant og lærerikt. Resultatet ble en veldig sen identitetskrise for meg. Jeg ble mor i en tidlig alder og har i de senere årene fulgt med på samfunnsdebatter, og politikk, integrering og menneskerettigheter er det som interesserer meg mest. Jeg har som andre nordmenn med minoritetsbakgrunn erfart rasisme og stygge kommentarer de siste årene. Men jeg legger meg ikke ned og sutrer av den grunn. Jeg velger å slå tilbake via ord, og dialog. Her er et innlegg om mine synspunkter jeg har lag ut på nye meninger:
Hun så på meg, den eldre damen utenfor kjøpesenteret i Oslo, det var høsten 2005, og jeg var 23 år og høygravid med mitt andre barn. «Er du tvangsgiftet?» spurte hun meg? «Hæ» sa jeg, fordi jeg ikke registrerte alt hun sa, jeg var litt stresset. Den eldre damen begynte uten noe varsel å banne til meg, rett foran min to år gamle sønn, om at sånne som meg bare kom til Norge for å lage flest mulig barn osv. Da ektemannen min kom ut, som for øvrig er etnisk norsk, høy og blond, måpte den eldre damen, hun stoppet opp. Mannen min spurte om jeg kjente den eldre damen siden han langt ifra hadde registrert at hun snakket til meg. Jeg begynte å gå mot parkeringsplassen, og snudde meg mot damen og sa: «Nei, tror hun snakket til seg selv.» Siden fortalte jeg mannen min hva damen hadde sagt til meg, og han lurte på hvorfor jeg ikke hadde bannet tilbake.  Å banne tilbake vil aldri bli aktuelt for meg. Man banner ikke, eller bruker aldri vold tilbake.  Man slår tilbake med ord, dialog og brobygging. Det er dessverre ikke første gang jeg har blitt utsatt for sjikane og grove rasistiske uttalelser både fra etniske nordmenn og norske med minoritetsbakgrunn.  I de siste årene har debatten om muslimer i Norge, muslimske kvinners rolle, innvandring og integrering blusset mye opp i media. Mange flinke samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn har engasjert seg i organisasjoner, kampanjer som jobber nettopp med dialog, for å nevne noen, antirasistisk senter, tea-time, minotenk, utrop og mira senteret. Det synes jeg som nordmann med minoritetsbakgrunn er kjempe bra, og jeg er veldig stolt av den positive utviklingen og påvirkningen engasjerte samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn har på oss andre. Men alt er ikke rosenrødt og fint, vi har enda en lang vei å gå. En lang vei som ikke innebærer syting over hvor rasister etniske nordmenn har blitt. Til dere som sutrer vil jeg bare si at dere burde komme dere opp av sofaen og gripe muligheten til å ytre dere. Kom deg opp og gjør en forskjell. Det sies at om man utdanner en kvinne utdanner du en hel landsby. Fin ut hvordan du kan bruke stemmen din. Vi lever i et godt samfunn, hvor de grunnleggende rettighetene dine blir ivaretatt, i tillegg til ytringsfriheten, «The freedom to speak». Det skal og bør være plass og rom for alles meninger. Ekstremister skal bekjempes med dialog og brobygging, ved blant annet å ta vare på og fange opp de marginaliserte ungdommene som lett kan falle utenfor vårt samfunn, og som lett kan bli et bytte for enten høyreekstreme eller islamistiske ekstreme krefter. Her må politikere komme raskere inn på banen. Etter forrige ukes fiasko demonstrasjon ved blant annet Bhatti sitter sikkert mange muslimer og klapper seg selv på skulderen, de er ikke mange, de ekstreme muslimene, Norge har faktisk gjort en god jobb. Stadig flere muslimske kvinner i alle tildekninger, vestlige kledde, farge og aldre utdanner seg. Vi tar også avstand fra ekstreme holdninger og mange av oss muslimer frykter faktisk islamsk ekstremisme. Selv om jeg har bodd mesteparten av mitt liv i Norge, ser på meg selv som en norsk-iraker. Jeg er stolt av mitt opprinnelsesland og kommer alltid til å ha et spesielt forhold til Irak. Vi praktiserer i tillegg til islam både norsk og irakisk kultur hjemme hos oss, det er viktig for meg. Jeg har et ønske i likhet som barna mine, et ønske om at 2012 skal være det året vi står sammen mot ekstreme holdninger som truer vårt fantastiske demokrati, og ytringsfrihet. Vær medmenneskelig og hjelp hverandre til å gjøre vårt samfunn mer tolerant, og mangfoldig, og til det samfunnet Norge viste verden da vi stod side om side ved rosesermonien etter terroren som rammet vårt lille land den 22-Juli 2011.

Hei

Det tok noen år før jeg bestemte meg for å blogge.:) Jeg er interessert i samfunn og politikk, så denne bloggen kommer for det meste til å handle om disse temaene. Ellers liker jeg å reise. Jeg har de siste to åren reist 2 ganger til Irak.. Jeg hadde aldri møtt slekten min inntil 2009, da jeg dro til Irak for første gang. Foreldrene mine flyktet fra Irak da jeg var 30 dager gammel. Kommer tilbake om Irak turene mine og opplevelsene i et senere blogg innlegg. Dette er bare et prøve innlegg.

Rania

Hello world!

Welcome to WordPress.com. After you read this, you should delete and write your own post, with a new title above. Or hit Add New on the left (of the admin dashboard) to start a fresh post.

Here are some suggestions for your first post.

1. You can find new ideas for what to blog about by reading the Daily Post.
2. Add PressThis to your browser. It creates a new blog post for you about any interesting  page you read on the web.
3. Make some changes to this page, and then hit preview on the right. You can always preview any post or edit it before you share it to the world.